.

Novelle. Av Ole Martin Moen

.

I går kom en eldre dame inn til meg. Hun lente seg mot den store, grå knappen på veggen utenfor døren. Jeg åpnet opp, holdt døren mens hun gikk inn og lukket varsomt igjen etter henne.

Ytterst på et av armlenene ved toalettet hang det en stor dorull. Det andre armlenet var slått opp langs veggen. Hun tok tak i det oppslåtte armlenet med stive fingre og heiste det sakte ned, helt til plastknotten ytterst på det tynne støttebenet traff gulvflisene. Så trakk hun skjørtet opp, og strømpene og trusen ned, og rygget inn over dosetet. Da hun satte seg ned, skammet jeg meg litt, for porselenet må ha iset mot den myke huden.

Det sildret svakt, ujevnt og lenge. 

Da hun var ferdig, pirket hun med neglen for å få løs et tørk fra dorullen. Rullen var ny; det glatte, grå papiret var surret stramt og tykt. Hun klarte bare å få løs noen små papirremser. Så tok hun hardere i. Da skubbet hun den store dorullen ut over kanten på armlenet. Den flate siden traff gulvet med et smell.

Først satt hun helt stille og kikket ned på den. Så lente hun seg frem og strakte ut høyrearmen. Hun klarte så vidt å nå den med fingertuppene. Da hun lente hun seg enda lengre frem, fikk hun håndflaten nedtil og begynte å gripe rundt kanten. Men i det hun fikk tak, begynte kroppen å bikke forover. Hun grep med venstrehånden etter noe å holde seg igjen i. Men hånden grep i løse luften. Hun kakket pannen mot gulvflisene og ble liggende i fosterstilling.

Et kvartér senere sto hun foran speilet. Hun holdt en sminkedåse i den ene hånden og en liten børste i den andre. Hendene skalv, men til slutt klarte hun nesten å skjule den mørkeblå flekken over det høyre øyet. Hun famlet da hun dyttet sminkesakene tilbake i vesken. Så lente hun seg mot knappen på innsiden. Pumpen der oppe suste svakt og den tynne metallarmen presset døren opp.

Dørpumpen min omfordeler og utjevner. Den bremser ned de raske og fremskynder de saktmodige. 

På ettermiddagen i går måtte pumpen min gi tapt. En mann med koksgrå dress og skrukkete skjorte røsket opp døren. Da han hadde kommet på innsiden, tvang han døren igjen etter seg. Pfft, sa pumpen, i en nytteløs protest. Mannen vred om låsen så døren holdt seg lukket.

Han stakk hånden i lommen på dressjakken sin og trakk frem en flat flaske med beige etikett. En gyllenbrun væske plasket rundt inni. Han skrudde av metallkorken, satte tuten til munnen og la hodet bakover. Så helte han i seg fem store slurker. Da han var ferdig, satte han flasken hardt ned på vasken. Det klunket høyt og et par dråper sprutet ut på den hvite emaljen.

Vasken min er bred og flat. Kranen har et langt, blankt håndtak som jeg strekker ut til dere over det store, firkantede karet.

De tre neste gjestene la visst ikke merke til de gyllenbrune dråpene. Men så kom en jente med gummistøvler og knallgul parkdress. Hun var på do alene mens moren sto utenfor og passet på. Da jenta sto foran vasken og skulle vaske hendene, la hun merke til dråpene og ble stående og betrakte dem. Så strakte hun hånden ut mot dem. I det en fingertupp nesten var borti, nølte hun, og i et sekund sto hun stille før hun trakk hånden sakte til seg igjen.

Mens hun trakk den tilbake, tittet hun opp og møtte sitt eget blikk i speilet. Først hadde hun en alvorlig mine. Så kom et lite smil, og så et litt større smil, og da stirreleken unektelig var tapt, geipet hun til seg selv. Hun fniste og skar grimaser, først bare med ansiktsmusklene, så ved å bruke fingrene til å dra i den glatte huden på kinnene. Hun fortsatte helt til mammaen ropte, gjennom døren, at hun måtte bli ferdig.

Dråpene tørket inn til små flekker. Senere ble de trukket inn i Aishas tykke klut da hun ga meg kveldsstellet.

På formiddagen i dag var det to tenåringer som smatt inn hit. En gutt og en jente. De vrengte av seg skolesekkene, kastet dem på gulvet og sjekket to ganger at døren var låst. Så gikk hun bort til ham og de kysset. I begynnelsen var bevegelsene deres stive og stakkato, men så myknet de opp og gled jevnere.

Han tok opp telefonen sin, holdt den på strak arm og tok et bilde av dem begge. De lo da de så bort på bildet på skjermen. Så kysset de mer, hun slikket ham på halsen og han tok flere bilder. Da hun stakk hånden ned innenfor kanten på buksen hans, la han telefonen fra seg på den brede kanten innerst på vasken. Telefonen ble liggende med skjermen opp, og den viste et stillestående bilde av takplatene mine i åtte og et halvt minutt.

Etterpå var kroppene deres slappe og døsige. Hun grep dorullen som hang på armlenet, trakk ut en lang remse med papir og surret det hardt rundt to av fingrene hans. Så vred hun om låsen og trykket inn knappen med albuen.

Utenfor sto en mann i lyseblå boblejakke og lente ryggen mot veggen.

“Unnskyld”, sa jenta, “han hadde skjært seg.” Gutten så ned på hånden sin og de hastet bortover korridoren mens hun holdt et godt tak rundt to av hans fingre.

Mannen gikk rolig inn med slitte støvler. Han senket blikket da han oppdaget speilet. Så tok han frem en klapptelefon og en lader, og rettet ut den flokete ledningen mens han lette med blikket rundt langs gulvlistene. Øynene stoppet da han kom til den hvite boksen med lokk ved siden av panelovnen. Han satte seg ned på kne og flippet opp det lille plastlokket, så den skjulte metallfjæren spente seg. Så dyttet han laderen inn i kontakten. Da han satte ladekabelen i telefonen, kom det et svakt pling.

Han la telefonen på gulvet. Så krabbet han inn under vasken. Der la han seg forsiktig ned, dro hetten på boblejakken over hodet og la det skjeggete kinnet mot jakkeermet. Så lot han øyelokkene få stenge verden ute.

Det tok ikke lang tid før han snorket. En lun dur fylte det lille rommet. Mens han lå der, ønsket jeg så sterkt at det var mer jeg kunne gjøre. Jeg fantaserte om at vasken min, i stedet for å være så kald og hard hele tiden, for en liten stund kunne bli myk og varm, og at jeg kunne senke den ned og bre den over ham.

Etter fem minutter kom det et svakt klikk fra føleren borte ved døren. Nattemørket kom. Bare det bleke måneskinnet fra nødutgangskiltet lyste opp. Armlenene ved toalettet kastet spinkle skygger som ble brutt i vinkler ved overgangen mellom gulv og vegg.

Mens det var dag ute hos dere andre, hadde vi en natt her inne. Jeg hørte at noen kom bort til døren, men de så nok at den var låst, for de gikk stille videre. Først etter en time var det en som tok i dørhåndtaket og dro i døren. Det dunket i treverk og klikket i metall.

“Hallo?” Det var en mannsstemme utenfor.

Overnattingsgjesten min åpnet øynene sakte. En liten stund lå han helt stille og så ut i nattemørket. En klagende spedbarnsgråt ble hørbar gjennom døren. Da mannen beveget på bena, fanget føleren det opp, og straks sto solen høyt på himmelen.

“Unnskyld”. Det var stemmen utenfor igjen og den lød stresset. “Jeg må skifte en bleie.” 

“Yes, yes”, mumlet mannen under vasken. Han ålte seg ut, skubbet seg bort mot telefonen, tok den opp og smilte forsiktig da han så den lille skjermen. Så kom han seg opp og gikk og dyttet inn den største av de to knappene over toalettet. Jeg ga ham en høy lyd av vann som plasker mot porselen. Så skyllet han hendene raskt i vasken, gned seg i ansiktet og låste opp. Han åpnet døren sakte, trådte ut og holdt den åpen slik at den unge mannen fikk manøvrert barnevognen inn. 

Skiltet utenfor døren min er litt misvisende. For dere trenger ikke rullestol for å komme inn til meg. Dere trenger ikke hjul i det hele tatt. For å vise dere det, skulle jeg ønske at jeg kunne skyve litt på buen, strekene og prikkene på skiltet dere har hengt opp.  Jeg skulle ha utvidet buen på rullestolen slik at den ble til et rundt ansikt, brukt strekene fra kroppen til å lage en rett munn og tatt de to prikkene, som nå er hode og fot, og laget to store, rådville øyne av dem.

Jeg gjør døren vid og vasken lav. Og jeg mykner opp i fugene når dere kommer hit og tør å gå rett på sak, og stoler fullt og fast på at jeg skåner dere fra de andres dømmende blikk.

Dere frykter aldri at jeg skal dømme. Og det trenger dere heller ikke.

Kanskje dere tror at jeg avstår fra å dømme fordi jeg ikke ser noe. Sannheten er det motsatte. Jeg avstår fra å dømme fordi jeg ser alt.

.

Ole Martin Moen, 2020